Å du, den klokeste og vakreste av alle englene,
Gud forrådt av skjebnen og frarøvet all hyllest.
Å Prins av eksil, du som har lidd urett
Og som beseiret alltid
reiser seg igjen enda sterkere.
Charles Baudelaire
Forord
Denne artikkelen er på mange måter en oppfølger til artikkelen om De Falne Englene, og jeg vil anbefale den som ønsker en bredere innsikt i mytene rundt Lucifer og englene som falt med han, om å lese den artikkelen først. Mye av grunnstoffet er viet mer plass der. Denne artikkelen tar for seg noe av det samme stoffet, men der hvor emnene overlapper, er de noe forkortet her, da det er tatt utgangspunkt i at leseren har noen forkunnskaper til emne fra før – gjerne fra den første artikkelen.
Den Falne Engelen
Hvem er Lucifer, engelen som falt fra Guds nåde? Er Lucifer ondskapen selv, eller ligger det noe mer i denne myteomspunne karakteren?
For å finne svar på dette må vi først se på hvem, eller hva Lucifer er.
Det meste tyder på at han nøt stor respekt i himmelriket, og at han hadde en høy stilling. Esekiel beskriver Lucifer som en vernende kjerub, full av visdom og fullkommen i skjønnhet. Også navnet Lucifer peker mot hans høye stilling; morgenstjerne. Lucifer var Guds stjerne, så strålende at han var som en sol mot resten av skaperverket. Skapt perfekt, vakker og dekket i kostbare juveler. Trolig stod han over alle andre engler, selv erkeenglene, og satt alene på Guds hellige fjell, noe som gav han en nærhet til Skaperen som var helt enestående. Både i utseende og intellekt virker han å ha stått over alle andre, med direkte tilgang til Gud, Herrens høyre hånd. Hos Esekiel 28: 12 -15 finner vi denne beskrivelsen, som ifølge tradisjonen skal være av Lucifer før fallet:
12 Du var et bilde på det fullendte,
fylt av visdom,
fullkommen i skjønnhet.
13 I Eden, Guds hage, holdt du til.
Du var dekket av alle slags dyre steiner:
rubin, topas og diamant,
krysolitt, onyks og jade,
safir, turkis og smaragd.
Forgylte kunstverk
var dine trommer og fløyter,
gjort i stand for deg
den dagen du ble skapt.
14 Du var en salvet kjerub, et vern.
Jeg innsatte deg,
du holdt til på Guds hellige fjell,
blant glødende steiner vandret du.
15 Du var hel i din ferd
fra den dagen du ble skapt,
til det ble funnet urett hos deg.
Full av stolthet over seg selv kunne han dermed ikke følge Guds krav om at alle skulle underkaste seg Hans nye skapning; Adam.
Presset av Guds hærfører, Mikael, utbryter Lucifer i harnisk over urettferdigheten han føler seg utsatt for: «Hvorfor presser du meg? Jeg vil ikke dyrke en lavere og yngre skapning enn meg. Jeg er hans eldre i Skapelsen, før han var jeg allerede skapt. Det er hans plikt å tilbe meg».
Mikael gir seg derimot ikke og advarer om at Guds vrede vil ramme de som ikke vil underkaste seg Hans vilje om å tilbe Adam. Full av sinne over ydmykelsen slenger Lucifer ut en kraftsalve; dersom Gud virkelig mente dette, skulle han selv sette sitt sete over stjernene og bli som den Høyeste. Ved dette var grensen nådd for Gud, som kaster sin tidligere favoritt ut av himmelriket. Og han faller ikke alene, flere engler var sympatiske med Lucifers kamp, og så mange som en tredjedel av englene ble kastet ut med han.
Lucifer anser likevel ikke kampen som tapt, og finner veien tilbake til Edens Hage, hvor han forfører Adams nye følgesvenn; Eva.
Løgnenes far
Det er etter fallet, når Lucifer i form av en slange, oppsøker Eva i Edens hage, at vi finner opphavet til et av Lucifers mest kjente tilnavn: Løgnens far. Et tilnavn som kan virke noe ufortjent. Historien som følger sier at slangen brukte løgn og bedrageri for å få Eva til å spise frukten fra kunnskapens tre. Men ser vi nøye på selve teksten viser det seg at slangen slettes ikke farer med løgn, om enn hans ord og løfter kan virke forlokkende. 1. Mosebok forteller:
Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»
Opphavet i navnet, og hvorvidt dette er den originale løgnen, faller på om Lucifer visste at Gud ville straffe menneskeheten ved å innføre død, dersom Eva spiste av frukten. Med tilgang til Edens hage, har Lucifer visst at treet i midten av hagen, var kunnskapens tre, og at deres øyne ville bli åpnet dersom de spiste av frukten. Og hvem kan vel nekte for at mennesket, på sitt eget vis, har blitt som guder, med all den vitenskap og teknologi vi har ervervet oss? Med vitenskapen i hånd kan vi kurere sykdommer, forlenge livet, eller utslette alt liv på kloden.
Lucifer er selv skapt som engel, og som del av Guds skaperverk, han er derfor heller ikke allvitende som Gud. Han hadde kjennskap til kunnskapens tre da han selv hadde vært i Edens hage, og har nok hatt som mål å vende menneskene mot Gud. Dersom de selv kunne erverve seg slik kunnskap håpet han nok at deres avhengighet av Gud skulle minke, samtidig som han nok lærte av sitt eget fall. Trolig har hans håp vært at dersom menneskene gikk imot Guds ord, som han selv hadde gjort, ville de forhåpentligvis også dele hans skjebne ved å bli kastet ut. Ute av Edens hage ville de være innenfor Lucifers maktsfære og gi han muligheten til å vende dem mot Gud. At Gud i tillegg til å forvise menneskene, ville innføre døden i deres verden, kan ha vært en ønskelig, men ikke en forutsett konsekvens. Lucifer kunne like lite forutse at Gud ville straffe menneskene så hardt som han gjorde – som han kunne forutse sitt eget fall og den harde og paradoksale straffen han selv skulle rammes av. Myten om den originale løgn, og at denne sammenfaller med den originale synd, passer med bildet man har ønsket å skape av Lucifer som årsaken til alt ondt, men vi må ikke glemme at dommen likevel var Guds. Selv ikke Lucifer, som allerede hadde all verdens kunnskap, ble straffet med døden for sitt opprør, så hvorfor skulle menneskene, som også var en svakere skapning, ble straffet så hardt?
Satan: Guds anklager
Det føles her passende å sitere John Milton, hvor Adam klager over sin falne stilling, kastet ut fra Edens hage:
«Did I request thee, Maker, from my clay
To mould me Man, did I solicit thee
From darkness to promote me?»
Både Lucifer og Adam er skapt av den samme Skaperen, uten å selv ha hatt innflytelse på sin egen skapelse, de er skapt uten å kunne gi sitt samtykke. Og begge blir de kastet ut fra sitt hjem og bort fra sitt nære forhold til Gud, da de gjør noe som går mot Skaperens vilje. Det rettes her en pekefinger mot Skaperen, som forkaster sine egne skapelser, da de ikke oppfyller hans strenge krav. Men det stilles også et spørsmål mot Skaperen; for hva ansvar bærer Han selv, som valgte materialet, opphavet, i sin egen skapelse, bare for å forkaste det da skaperverket handler ut ifra sine egne forutsetninger, og med sin gudgitte frie vilje?
Selv Lucifers eksistens, og hans makt over Helvete og jorden, er del av Guds skaperverk, dersom vi godtar den allmektige Skaperen. Det var ikke Lucifer som skapte Helvete og tok sin trone her; Lucifers plass i Helvete, er som Helvete selv, et design fra vår barmhjertige Skaper. Og nettopp i rollen Lucifer skulle få etter hans fall, finner vi også en ofte oversett, men tragisk del av hans straff. Han som før var den vernende engel og strålte over skaperverket som en sol fra Guds fjell, skulle nå bringe ødeleggelse og mørke fra den dypeste avgrunn. Vi har lett for å se for oss en ondskapsfull djevel som lystig sprer om seg med ødeleggelse, men gitt Lucifers natur, hans skapelse, så er det mer naturlig å se for seg også denne rollen som en del av hans straff. Tross hans medskapte ambisjoner om å verne og bringe lys, må han nå som en karikatur av seg selv, gjøre nettopp det motsatte. Som en straffende engel skal han herske i helvete, dømt til å være vitne og utføre, straff over de sjeler som faller fra Guds lys. Sjeler han selv kanskje ønsket han kunne verne, og lede mot Guds lys, ikke bort fra det. Dette stemmer også med Lucifers opptreden i Job, hvor Guds sønner – som her må referere til englene – tredde frem for Herren. Her var også Satan med dem. Dette er etter fallet, og Lucifer har her fått tilnavnet Satan, som betyr anklager.
Det nye tilnavnet, Satan, har flere dimensjoner, men et interessant perspektiv er bildet av Lucifer som en anklager mot Gud, og det han selv oppfatter som Guds urettferdighet. Gud var urettferdig som krevde at englene skulle bøye seg for Adam, og han var urettferdig som kastet menneskene ut av Eden etter at de ervervet seg høyere kunnskap, og begrenset livet selv ved å innføre døde. I Job påstår han også at menneskene ikke dyrker Gud av fri vilje, eller av kjærlighet, men av frykt. Frykt fordi alt godt skal ha kommet fra Gud, og Gud har vist ved syndefallet at han også kan ta bort og straffe menneskene som ikke følger hans lover.
Tydeligvis har han også fortsatt tilgang til Gud. Satan får i oppgave å sette Jobs tro på prøve, en oppgave som også har paralleller til en fortelling i Boken om jubelårene: der fortelles det at det blant englene stod frem en prins, som oppfordret Gud til å teste Abrahams trofasthet ved kommandere Abraham til å ofre sønnen Isak til Gud. Prinsen bærer navnet Mastêmâ, og er ifølge jødisk mytologi en engel som straffeforfølger ondskap. Han utfører Guds straff, frister menneskene og tester deres tro. Mastêmâ blir også referert til som all ondskapens far, og navnet kan bety «fiendskap», «hat» og «straffeforfølgelse». Likheten mellom Mastêmâ og Satan er slående, og det er sannsynlig at det er snakk om den samme engelen bak begge navnene; Lucifer. Boken forteller også at Mastêmâ var lederen for englene som hadde dratt ned til jorden og tatt til seg kvinner blant menneskebarna, og fått barn sammen med dem. Dette finner vi igjen i 1 Mosebok, hvor det står skrevet at Gudesønnene – englene – så at menneskedøtrene var vakre, og de tok dem til koner. Avkommet mellom englene og menneskedøtrene var kjempene det refereres til flere steder. Enok kaller lederen for disse englene Semjaza, men for utenom navnene, er rollen den samme.
Allerede før syndefallet skal Lucifer hatt seksuell omgang med en kvinne; da han var i Edens hage skal han nemlig også ha forført Eva, og hun fødte siden en sønn. Dette er det første mennesket som er født til verden, og ikke skapt, og selv om unnfangelsen skal ha skjedd i Edens hage, blir barnet født etter at Adam og Eva er forvist. Sønnen Eva unnfanget med Lucifer blir gitt navnet Cain, og er siden kjent i Bibelhistorien som den som utfører historiens første drap, da han tar livet av halvbroren sin, Abel, som er sønn av Eva og Adam. Drapet skal ha skjedd som følge av sjalusi, da Gud favoriserer Abel over Cain.
Opphavet til Cain er borte i de moderne Bibelfortellingene, men forhistorien kan forklare hvorfor Gud favoriserte Abel.
Forføringen av Eva avslører også at selv om Lucifer er kastet ut av Himmelen, kan han fortsatt fremtre som en lysende, Guds engel. Etter at Adam og Eva er kastet ut av Eden vil de vende seg til Gud med stor anger for å be om Guds nåde, og hjelp til å klare seg utenfor Edens hage. Adam skal tilbringe førti dager med faste mens han står i Jordan elven. Eva, som ifølge Adam er svakere, skal stå trettisyv dager i Tigris mens hun holder en stein. I denne tiden skal ingen av dem prate, ettersom deres munner er urene etter å ha spist fra det forbudte tre.
Etter atten dager var Satan harm og han iførte seg englenes lys. Slik gikk han til Tigris hvor han fant Eva. Her lokker han henne ut av elven ved å si at Gud har hørt deres anger og har sendt ham for å ta henne ut av elven og gi dem den næringen de hadde i paradiset. Sammen går de da til Adam, men han skjønner at engelen er Satan og gråter over Eva som igjen har latt seg lure. Også 2 Korinter brev, vers 14 bekrefter at Lucifer kunne fremstå som en lysets engel: «Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten.»
Boken om jubelårene forteller videre at når Gud hadde sendt floden over jorden, ber Noah om at hans etterkommere må få slippe angrepene fra disse falne englene. Mastêmâ oppsøker da Gud og ber om at en tiendedel av de falne englene må forbli under hans kontroll, da disse skal korruptere og villede før hans dom, for ondskapen til menneskene er stor. Mastêmâ fyller her rollen som en dommer, og en som tester menneskenes tro. Gud oppfyller Mastêmâs ønske, og mens restene av de falne englene kastes ned til fordømmelse forblir en tiendedel under Mastêmâs ordre.
Dødens engel
Utover å straffe syndere og teste menneskenes tro mot Gud, finner vi også referanser til en annen rolle Lucifer har i vårt kosmos; rollen som dødens engel. I brevet til hebreerne henvises det til at det er djevelen som har dødens makt – hvorvidt dette fortsatt er tilfellet etter Jesus oppstandelse er fortsatt et omdiskutert emne, men et emne vi skal la ligge i denne omgang. Det er nok i denne omgang å vite at det i hvert fall før dette tidspunktet ble ansett som at djevelen hadde dødens makt, og etter hvilken tolkning av teksten og trosretning man tilhører, også kan ha hatt det etter oppstandelsen.
I 1 Mosebok 14:8 kan vi lese at Gud dreper alle førstefødte i Egypt. Denne fortellingen går dypere i Boken om jubelårene, hvor det skrives at alle Mastêmâs krefter ble sluppet løs for å drepe alle førstefødte i Egypts land, men Israels barn skulle engelen passere uskadd. Igjen ser vi at Mastêmâ – Lucifer – fyller rollen som dødens engel, og som Guds sendebud. Men han kunne også forsøke seg på skadeverk om han ikke ble holdt i tøylene, blant annet skal han ha forsøkt å ta livet av Moses da han returnerte fra Sinai, og kun inngripen fra Guds side vernet Moses. Lucifer var der også da jødene startet ørkenvandringen, en vandring som blant annet skulle teste jødenes tro på Gud, og ifølge Boken om jubelårene, var det Lucifer som hardnet faraos hjerte, så han satte etter jødene i ørkenen. Lucifer tar også nå på seg rollen som engelen som legger til rette for, og utfører Guds dom og straff. I 2.Kongebok sender Gud en engel for å bryte opp beleiringen av Jerusalem; engelen slår til med grusom effektivitet og utsletter 185 000 mennesker fra syrernes hær. Skriften sier ikke noe om hvem engelen er, annet enn Guds engel, men det er ikke usannsynlig at det er den samme engelen som også slo i hjel alle førstefødte i Egypt.
Vi ser dermed at Lucifer, selv etter fallet, fyller en rekke roller i skaperverket, og i Judas Brev står det skrevet at selv ikke erkeengelen Mikael våget å spotte og dømme djevelen, den gang han lå i strid med ham om kroppen til Moses. Han sa bare: «Må Herren refse deg». Dette er en liten referanse, men som samtidig innbyr til mye informasjon. At selv ikke Mikael våger å dømme Lucifer, forteller trolig mye om Lucifers stilling.
Ett annet spørsmål er selvsagt hvorfor Lucifer var ved Moses grav i utgangspunktet. Kan hende han mente han hadde krav på Moses sjel og legeme, ettersom Moses hadde begått drap, da han slo i hjel en egypter?
Mikael er derimot ikke den eneste til å stå ansikt til ansikt med Lucifer på jorden. Jesus blir ført ut i ørkenen og fristet av Satan. Historien om Jesus fristelser er velkjente, men er likevel spennende i denne sammenhengen. Jesus tre fristelser reflekterer på mange måter Lucifers vei til å innføre synd i verden. I førti dager og førti netter var Jesus i ørkenen, han fastet og ble veldig sulten. I løpet av denne tiden kom Satan til han og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!». Jesus svarte: «Det står skrevet:
Mennesket lever ikke av brød alene,
men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
Som den første synden, er også den første fristelsen relatert til mat. Her forsøket Lucifer å friste Jesus til å bevise at han virkelig er Guds sønn, og samtidig vise sin likhet med Gud da han har evnen til å gi næring gjennom sine krefter, slik Gud også gav manna til jødene i Andre Mosebok 16:31-35.
Jesus svar er hentet fra Femte Mosebok 8:3: «Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn.»
Også Lucifer har inngående kunnskaper om de gamle skiftene, og tar Jesus med seg til Jerusalem og stiller ham ytterst på tempelmuren og sier: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi englene sin befaling om deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»
Verset Lucifer siterer er hentet fra Salme 91, og handler om å være trygg med Gud, og sette sin lit til Ham. Den ironiske klangen fra Lucifers ord til Eva da hun spiste av eplet, kan tydelig høres her, «så klart skal du ikke dø…», og gir også nok en referanse til den første synden. Jesus parerer derimot med en ny referanse til 5 Mosebok: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
Som den siste prøve blir Jesus ført til toppen på et meget høyt fjell og Lucifer viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Lucifer, omtalt som prinsen av denne verden, tilbyr Jesus å bli som en gud på jorden, å herske over alle verdens riker, dersom han bare vil tilbe Lucifer. Hadde Jesus falt for denne fristelsen, ville Lucifer vært langt nærmere å virkeliggjøre trusselen han først kom med da han selv falt: å sette sitt sete blant stjernene og bli som den Høyeste. Jordiske fristelser er derimot ikke nok til å få Jesus til å gi etter, og han refererer igjen til Femte Mosebok: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»
Hva var så målet med disse fristelsene? Lucifer må jo ha vist at Jesus aldri kom til å velge bort Gud, for å tilbe han isteden. Trolig var målet heller at Jesus skulle feile i sitt jordiske liv, så han ikke kunne bli et forbilde for, og dermed heller ikke skulle kunne inngå den nye pakten, med menneskene.
Ifølge Zohar skal Lucifer også ha funnet seg en kone, i form av Lilith. Lilith var den første kvinnen Gud skapte til Adam, men som ble avvist og kastet bort ettersom hun anså seg som Adams likeverdige, da de begge var skapt på samme tid og av samme materiell. Lucifer derimot, denne gang under navnet Samaël, finner Lilith etter at hun er forvist av Gud, og støtter henne i hennes krav om likestilling. De to skal ha blitt ett par, og Lucifer skal ha gitt henne et storslått rike med 480 tropper. Vi ser dermed at selv om Lilith var en yngre skapning, har ikke Lucifer noe mot å behandle henne som en likeverdig. Det er underkastelsen som Gud krevde ovenfor menneskene som ble mer enn han kunne godta. Unionen mellom Lilith og Lucifer skal ha frembrakt noen av de verste monstrene i det bibelske universet, som Leviatan og Asmodeus.
Konklusjon
Lucifer er en av Guds guddommelige skapninger, med en fortid som en av hans høyest verdsatte engler, men han er også et verktøy. Han utfører Guds dom, han er Herrens sverd og bøddel. Som Dødens engel tar han på seg oppgaver for grusomme til å utføres av Guds ordinære engler, men samtidig er han også blitt et symbol for ondskap. Hans straff, sammen utkastelse fra Himmelriket, var at han skulle bli selve symbolet på det motsatte av hva han en gang hadde representert: mørkets engel, som tester menneskenes tro, og straffer de sjeler som faller fra Guds nåde. Det kan likevel argumenteres for at det er et nødvendig onde, og diskusjonen rundt ondskapens problem vil alltid være like aktuell. På sett og vis blir Lucifer i denne fortellingen også et paradoks, da han ved sine handlinger som en anti-Gud, også bekrefter Gud. Lucifers fall skyldtes ikke ondskap, men stolthet, og gjennom være en agent for Guds mer uforsonlige sider blir den en gang vernende engelen en utøvende makt som legger byer og mennesker døde, mens Gud står ren tilbake.
Det er verdt å påpeke at mye av stoffet rundt de falne englene og Lucifer skikkelsen er å finne i eldre skrifter, som for eksempel Enoks bok, som måtte vike plass da Kirken skulle strømlinje forme den kristne tro, tilpasse den sin politiske agenda og samtidig skape et mer forsonlig bilde av den Allmektige Gud. Den gammeltestamentlige, straffende Gud blir gradvis mer forsonende og nestekjærligheten får en mer sentral plass i troen, samtidig som Lucifer blir mer demonisert og den djevelske skikkelsen med horn i pannen vokser frem som roten til alt ondt. I tiden hvor Det Nye Testament tar form har dommedagsprofetiene en fremstilling som er helt i utakt med bildet av engelen som falt fra Guds nåde for sin stolthet, men passer bedre under forholdene de troende opplevde som et folk undertrykket av det militariserte, romerske imperium.
Ære og ros til deg, O Satan, i høydene av himmelen, hvor du regjerte og i dypet av helvete, hvor du beseiret drømmer i stillhet!
Gi at min sjel en dag kan hvile nær deg under Visdommens tre, hvor, over din panne grenene vil spre seg som et nytt tempel!
Charles Baudelaire
Kilder:
Boken om jubelårene: http://www.pseudepigrapha.com/jubilees/index.htm
Det Gamle Testamentet: http://www.bibel.no/Nettbibelen
Det Nye Testamentet: http://www.bibel.no/Nettbibelen
1.Enoks bok: http://www.ancienttexts.org/library/ethiopian/enoch/index.html 04.07.12 1. Enoks bok. Oversatt av Rolf Furuli. De norske bokklubbene. 2004.
War Scroll (1QM): http://www.qumran.org/js/qumran/hss/1qm 04.07.12
The Life of Adam and Eve: http://www.unicorngarden.com/adameve.htm 04.07.12
Artikler av Steffen Thunheim 